Jeg ser terrengløping som en gren av samme slag som «gravel» i sykling: den dekker et bredt område mellom jevn løping (landevei i sykling) og orientering (terrengsykling i sykling). I grenen søker man vekk fra asfalten, men ikke ut i tett skog for å streve som i orientering. Innimellom er det hyggelig, eller hensiktsmessig med tanke på treningsmålene, å løpe på en grusdekt trimløype, innimellom på lette stier og av og til i temmelig teknisk terreng, men fortsatt hovedsakelig ved å bruke et eksisterende spor (bortsett fra korte snarveier gjennom skogen, som noen ganger er nødvendige). Som med gravel hører det eventyr med til terrengløping: man søker nye opplevelser i nye terreng og ruter, i stedet for å sage fram og tilbake på den samme kjente ruten mens man tar tiden på kilometerne og måler pulsen.

Til terrengløping trengs det selvsagt stier (inkl. trimløyper, skogsbilveier osv.), og til det behovet passer det store finske stikartleggingsprosjektet basert på fellesskapskartet OpenStreetMap (OSM) mer enn godt. OSM-stikartleggingen oppsto opprinnelig ut fra terrengsyklistenes behov, men resultatet passer utmerket godt til terrengløping også.

Stiene i Trailmap-appens OpenStreetMap-baserte MTB-kart (MTB, 3D MTB og MTB Vinter) er klassifisert med fargekoder og andre symboler ut fra hvor «terrengsyklbare» de er. Selv om klassifiseringen bygger på terrengsykling, kan den godt anvendes også på terrengløping, selv om samsvaret ikke er helt 100 %. I denne teksten beskrives klassifiseringen med tanke på terrengløping. Forfatteren har drevet lenge med begge grener, og langt tilbake i historien finnes også orientering i grenutvalget.

Forskjellene mellom terrengsyklistens og terrengløperens utfordringer med å komme fram på stier kan forenklet beskrives slik:

• For en som har drevet i det minste litt med terrengsykling (og særlig med helfjæret sykkel eller fatbike), går sykkelen smidig over selv ganske store steiner og røtter (opp til ca. 20-30 cm), så lenge det er mulig å holde farten oppe på sykkelen, eller alternativt hvis noen av hindrene kan kjøres utenom. Farten på sykkelen holder seg godt oppe i nedoverbakke, eller hvis hindrene på flatmark kommer tidvis eller i små klynger. Kjøringen blir raskt vanskelig hvis det ikke går an å holde farten oppe: hvis hindrene kommer for tett, eller hindrene ligger i oppoverbakker, eller det er svinger / slyngninger på stien foran dem, eller andre faktorer som gjør at man må senke farten. Vanskelig for terrengsyklisten er ofte også høydeforskjellene på stiens «mikronivå», altså ofte gjentatte over 20 cm dype groper, særlig kombinert med steiner og røtter og en slyngete sti.
• For løperen sinker stiens steiner, røtter og ujevnheter, og gjør løpingen tyngre, relativt lineært. På sykkel, særlig i litt raskere kjøring, er virkningen derimot en annen: spredte røtter og steiner passeres i fart, og de sinker knapt framdriften. Virkningen av nedoverbakke er betydelig: en dyktig syklist kommer fram bemerkelsesverdig raskt og uanstrengt selv i en humpete sti nedover, sammenlignet med løperen. Når hindrene så begynner å komme tettere, blir syklingen relativt raskt først langsom og tung (farten på løperens nivå, men belastningen muligens allerede tyngre), inntil stien blir enda vanskeligere og syklisten er nødt til å gå av og «trille».
• Selv korte, bratte oppoverbakker eller større «drops» (som de aller dyktigste syklistene fortsatt klarer, men de fleste ikke) krever at man går av, noe som både sinker betydelig og, hvis det gjentar seg ofte, ødelegger «flowen» i framdriften. For løperen betyr tilsvarende hindre ofte bare et par gangskritt, og ødelegger verken farten eller stemningen nevneverdig.
• På grønne og lettere gule stier kommer jeg fram på sykkel med samme anstrengelse nesten 2x så fort som med terrengløping, men forskjellen krymper svært raskt når stien blir mer teknisk, og på en gul sti i den vanskeligere enden / en begynnende oransje sti er farten (ved samme belastningsnivå) allerede godt på nivå med terrengløping. På en vanskelig oransje og på en rød sti er jeg allerede klart raskere til fots enn på sykkel.

Fargeklassifiseringen av stier med løperens øyne

Blågrønn (svært lett spor): For løping i praksis det samme som en jevn, godt vedlikeholdt turvei / trimløype.

Grønn (lett spor): for løping en svært jevn og rasktløpt sti, der man kanskje tidvis må løfte foten litt mer enn på en trimløype for ikke å snuble. Som oftest enten barnålssti på morenerygger, jevn leirbunn eller sti jevnet ut med grus.

Gul (middels vanskelig spor): Dette er allerede «ordentlig» terrengløping, der man må løfte foten over røtter eller steiner. På det letteste kan stien være bare litt mer utfordrende enn et lett spor, og løpingen går rett fram i en jevn, selvvalgt skrittrytme. Men i den andre ytterenden begynner det å bli så mye steiner, røtter og ujevnheter på stien at man må variere skrittrytmen mens man løper og tilpasse skrittene til passende punkter på stien. For en som er i god form og har drevet med terrengløping, er disse stiene likevel fortsatt raske å løpe, og man kan også løpe lettere rolige langturer på dem, selvsagt tatt i betraktning høydeforskjellene på ruten.

Oransje (vanskelig spor): For terrengsyklisten begynner det å bli en ordentlig utfordring på en slik sti, særlig i vått vær. For terrengløperen betyr de økte steinene, røttene og andre utfordringer på stien likevel mest at man må løfte foten mer og i større grad tilpasse skrittrytmen til stiens trekk. På oransje stier begynner det ofte allerede å være forskjeller i tolkningen av stiens tekniske vanskelighetsgrad mellom terrengsykling og terrengløping: Det som er teknisk for terrengsyklisten, f.eks. stiens slyngninger kombinert med ujevnheter i terrenget og f.eks. små 30 cm bergtrinn, kan for terrengløperen være betydelig mindre sinkende. En slik sti er altså som oftest fortsatt smidig å løpe for en som allerede har drevet med terrengløping, men for en mer uerfaren kan den bety tidvise gangpartier på noen få skritt.

Rød (svært vanskelig spor): Terrengsyklister finner man bemerkelsesverdig sjelden på disse stiene, med unntak av enkelte nedoverbakker der framdriften fortsatt er smidig selv på sykkel for en dyktig rytter. For terrengløperen er dette fortsatt fullt brukbare spor, men man bør være forberedt på at farten også for en mer erfaren løper går ned og stedvis blir til rask gange. Til terrengløping egner disse seg etter min mening mest som korte snutter på en lengre tur, men jeg ville ikke løpt en hel tur på slike stier annet enn som en spesiell teknikkøkt.

Vått / myrlendt (blå flekker ved siden av stien): Merkene viser at stien er våt enten året rundt eller i perioder (vår når snøen smelter og høstens regntid). Skalaen er ganske bred: det kan dreie seg om en sti med bemerkelsesverdig mange gjørmete partier når det er vått, eller om et myrparti man umulig kan komme gjennom med tørre føtter. Når man legger ut på en slik sti, bør man i det minste mentalt være forberedt på å bli våt på beina, og i den våte sesongen er anbefalingen vanntette løpesokker.

Tett vegetasjon (grønne flekker ved siden av stien): Merkene viser at stien har rikelig vegetasjon enten i perioder (midtsommer og tidlig høst) eller året rundt (f.eks. et spor laget av en hogstmaskin som har grodd igjen med kratt). Vegetasjonsmengden er så rikelig at den som oftest gjør framdriften på stien i det minste langsommere eller ubehagelig, hvis den dominerende planten er brennesle. Har du planlagt en slik sti inn i ruten din, er det greit i det minste for sikkerhets skyld å se om det finnes en passende omvei hvis vegetasjonsmengden viser seg å være ubehagelig rikelig. Når det kommer til stykket, kommer man likevel alltid gjennom disse, og stien finnes der å komme fram langs.

Røde tverrstreker på stien: Merker på den ene siden av stien viser at sykling er helt forbudt på stien (f.eks. en restriksjon i et naturvernområde), og røde merker på begge sider av stien at all ferdsel er forbudt, vanligvis fordi stien går gjennom et gårdstun. Hvis stien derimot ender i et tun mellom bygninger, er det greit å tenke gjennom om man kan gå rundt tunet, f.eks. ved å ta av fra stien og ut i skogen.

Beskrivelsene ovenfor hjelper forhåpentligvis terrengløpere med å bruke MTB-kartene til å planlegge løpeturer, men de trengs enda mer når terrengløperen legger til eller endrer stier i OpenStreetMap-databasen og tenker over hvilken klassifisering (mtb:scale-taggen som MTB-kartet bruker) han skal gi.