For meg selv er det fineste med terrengløping muligheten til å drive med det når som helst, nesten hvor som helst, med et minimum av utstyr å slepe på og forberedelser til turen. I min egen portefølje av utholdenhetsgrener har terrengløpingen en spesiell rolle i å finkjemme nye landskap og ruter, altså jeg prøver i størst mulig grad å legge turene til stadig nye stier, eller i det minste til nye varianter av kjente stier.

På (ferie)reiser gir terrengløping mulighet til å se og oppleve sider ved reisemålet som dagsprogrammet ellers ikke byr på. Vinterferien i mars på Kanariøyene med familien var et godt eksempel på dette: mens juniorene sov sin lange morgensøvn, var det anledning til å løpe turer på 1-2 timer uten at familiens dagsprogram ble forstyrret på noen måte. Kanariøyenes «geografi» (i dette tilfellet Gran Canaria) er gunstig for dette: feriemålene ligger hovedsakelig på eller nær strendene, og derfra kommer man i det minste opp på ryggformasjonene som går innover i landet, eller i noen tilfeller også ut i terrenget rundt stedet. Vi bodde denne gangen 3,5 km fra kysten, ved siden av golfbanen El Salobre, hvorfra man kom ut i terrenget nesten i alle retninger.

Golfbanens nabolag passer også for andre enn hullballspillere

Livet er lett for den som løper på jevnt underlag: knyt skolissene og ut på asfalten. Terrengløperen må gjøre litt arbeid før han legger ut på tur, men jeg påstår at opplevelsene man får på denne måten mer enn oppveier dette lille strevet. Tid til ruteplanlegging finner man lett i de stundene resten av familien blar gjennom kattevideoer og annet FB, Insta og TikTok byr på.

I Finland har ruteplanleggingen blitt lettere år for år: stiene er nå på mange områder svært dekkende kartlagt i fellesskapskartet OpenStreetMap (OSM), og med Trailmap-appen er det lett å bygge en løperute på stiene også i ukjent terreng. Mer om dette kan du lese i en tidligere tekst.

På Kanariøyene måtte både verktøyene og metodene fornyes: i tillegg til stiene måtte jeg tenke på øyas betydelige høydeforskjeller, og i stedet for én app endte jeg opp med å bruke tre apper (Trailmap er ennå ikke tilgjengelig utenfor Finland):

• Komoot og nettsiden openstreetmap.org til å se på OSM-stiene: området der vi bodde var rimelig godt kartlagt, ikke så dekkende som i Finland, men det dekket omtrent 80 % av sporene jeg løp
• Google Earth var det beste verktøyet til å danne seg et bilde av terrengformene, og derfra så man som oftest også de bredere stiene / traktorsporene som gikk oppå ryggene
• Stravas global heatmap ga hint om hvor andre hadde gått, og med dem fant jeg noen stier som manglet i OSM og som ikke syntes tydelig nok i Google Earth.

Google Earth var best til idéfasen

Jeg så i tillegg på ferdige ruter i Komoot og Strava, men der fant jeg ingen stier eller veier som jeg ikke allerede hadde funnet uansett med de nevnte appene. Jeg løper uansett svært sjelden ruter laget av andre som de er, så for meg er verdien av dem som oftest ganske begrenset hvis det finnes et rimelig stikart. Ved å google fant jeg ikke et 100 % sikkert svar på hva slags allemannsrett (til å ferdes på andres grunn) som gjelder på Kanariøyene, men jeg satt igjen med det inntrykket at så lenge det ikke er gjerder og tydelige «privada»-skilt, burde det ikke bli problemer, så lenge man holder seg unna andres tun osv. på samme måte som i Finland.

Den første morgenens rute gikk til høydene ved siden av villaen, mest med sikte på å bli kjent med terrenget og vurdere hvor pålitelig kartet var. Siden det knapt fantes trær / vegetasjon, var sikten god, og det meste av turen på drøye 8 km / 260 høydemeter bygde på rutevalg jeg tok underveis. For å komme meg ut av en blindvei så jeg etter hjelp i Stravas heatmap, som fortalte om et svært utydelig spor (egentlig ikke engang en sti) i en bratt li, som jeg ikke hadde lagt merke til da jeg løp forbi.

Lærdommen fra den første turen var at rutevalgene begrenses mer av terrengformene enn av om det finnes sti eller ikke. Riktignok er en sti eller et traktorspor som er slitt jevnt raskere å løpe, men ved behov gikk løpingen i disse terrengene også utenfor dem. Ryggformasjonene og juvene mellom dem, samt stedvis bratte vegger, dikterte derimot hvor det var smart å gå, eller hvor jeg i det hele tatt turte å gå (som høyderedd gikk min egen grense der prisen for et feiltrinn ville vært alvorlig skade eller døden).

Idéen med den andre morgenturen var å komme fra El Salobres golfbane ned til stranden og tilbake. De store linjene i ruten var lettest å se med Google Earth, basert på ryggene som fører mot stranden, og der jeg også ville komme over motorveien GC-1. Overgangene mellom ryggene og detaljene så jeg deretter ved hjelp av openstreetmap.org og Strava. Jeg tegnet ikke en nøyaktig rute, fordi ryggene styrte hovedparten av ruten, og i terrenget mellom dem var det mange alternativer som jeg trodde jeg fint kunne velge mellom når jeg så hva som fantes – denne antakelsen viste seg å fungere. Det var ingen kø på denne drøyt 12 km lange turen heller; jeg møtte bare én turgåer nær stranden, ellers fikk jeg nøye meg med terrengsykkeldekkspor som fortalte at det tidvis ferdes andre på disse stiene også.

Flotte utsikter fra høydene ved stranden

Den tredje morgenturen gikk til dalen bak golfbanen. Terrenget var karrig der også, men likevel frodigere enn i retning stranden. Kanariøyenes karrige terreng ser ikke særlig innbydende ut i middagssolen, men i morgen- og kveldssolens lys ser det heldigvis allerede mer fascinerende ut for en som er vant til nordens frodighet. I dalen støtte jeg på noen arbeidere som var ute i en firehjulstrekker, og som ikke kunne engelsk (og jeg ikke spansk), men «privada» og «hotel» med et vink med hånden var jo en fullt ut tydelig nok instruks, og instruksen ble gitt i en helt vennlig ånd. Jeg kom opp fra dalen langs en annen rute enn den jeg gikk ned, og der fant jeg jo ganske riktig både gjerde og privada-skilt …

Dalens litt frodigere terreng

Idéen med den fjerde turen var å styre dypere innover i landet (altså oppoverbakke) og se om jeg kom fram for å se den store Arguineguín-canyonen fra kanten (Barranco de Arguineguín), og derfra tilbake til overnattingen langs en annen rygg. Turen gikk fint helt til vendepunktet, der jeg skulle ha gått gjennom en gård hvis hunder begynte å bjeffe allerede fra hundrevis av meters avstand mens jeg var oppe i lia. Minst én av hundene var på forgården ved veien, kanskje bundet i et tjor, men det var umulig å se på avstand. Jeg forkastet planen om å løpe gjennom tunet, selv om veien som gikk gjennom det så mer offentlig enn privat ut. For å komme til canyonkanten møtte jeg en lignende hindring: et gårdstun med hunder og andre dyr. Hvis tidsskjemaet hadde tillatt det, kunne jeg ha prøvd å gå rundt disse ved å klatre over et par rygger uten stier, men det var så bratt at framdriften ville vært langsom og usikker – dermed gikk idéen i vasken. Jeg husket heller ikke helt sikkert om det ville komme flere gårdstun på veien tilbake (langs den opprinnelig planlagte ruten) – dermed var det sikreste å gå tilbake samme rute som jeg hadde kommet, og den planlagte loopen ble en out-n-back-tur på 15 km / 580 hm. På vei tilbake prøvde jeg meg fortsatt på en snarvei langs kanten av områdets største høyde, men liens bratthet kombinert med løsgrus oppå berget fikk meg til å ta en U-sving.

Traktene rundt den fjerde turens vendepunkt var for øvrig blant de få «ferdige» rutene jeg fant (denne fra Komoot). Om Komoots ruter er det ikke lett å si om de er «planlagt» av Komoots kunstige intelligens eller faktisk gått av noen – uansett hvordan det er, bekreftet dette bare min tidligere antakelse om at andre ruter enn de offisielle og merkede, eller de man har fått fra en pålitelig kilde, er likeverdige med kartets stier eller Stravas heatmap-spor, altså at de nok har informasjonsverdi, men at man ikke bør stole for mye på dem, og at det uansett er best å lage sin egen ruteplan, fordi man da kommer til å tenke gjennom rutens ulike punkter, inkludert alternative spor hvis det av en eller annen grunn er behov eller lyst til å avvike fra den planlagte ruten.

På vei tilbake fra høydene

Reisens femte tur kom litt overraskende. Litt før jeg hadde fått skoene på om morgenen, meldte den bedre halvdelen at hun skulle kjøre for å se på Maspalomas-dynene – jeg sa jeg ble med, og i løpet av den korte kjøreturen måtte jeg skissere en rute fra dynene tilbake til overnattingen. Heldigvis hadde jeg allerede sett litt på denne retningen også, så det oppsto raskt en tanke om først å svinge en stund rundt på dynene og deretter styre oppoverbakke, delvis langs asfalt, men i stor grad langs stier, der de lengste snuttene gikk langs en «Barranco» – dette er et flertydig begrep som kan bety både en storslått canyon og et lite, beskjedent uttørket bekke-/elveleie. I dette tilfellet gikk ruten langs de sistnevnte, som jeg fra gammelt av visste hovedsakelig var løpbare, om enn langsommere enn egentlige stier og traktorspor – uttørkede leier er sand, stein og gresstuster, altså ikke noe spesielt rullende underlag.

Ikke det aller letteste å løpe

En Barranco, altså et typisk tørt elveleie

Dette innlegget er ment som inspirasjon og tips til å kombinere terrengløping med annen ferie. Hvis reisens hovedformål er terrengløping eller turgåing, altså at man får velge stiene sine (og man kjører bil til stienes startpunkter), da lønner det seg å sette seg inn i andre kilder, f.eks. ruten til Transgrancanaria-løpet, fjellenes merkede vandreruter osv., slik at man får plukke rutene sine blant GCs beste stier.